Reiseblogging ftw. Lzzm.

Da var det over...

2009-08-17T11:25:00.002+02:00

Ferieturen er nå ved sin absolutte ende.
Vi er tilbake i gode, gamle, trygge Trondheim og har aldri vært så fornøyd med trønderværet som nå. Lukten av friskt regn, våte trær og våt asfalt er herlig forfriskende etter 3 uker i et land hvor bylukten domineres hovedsakelig av kloakk og søppel. Den kjølige luften gjør sitt for at man føler seg ren, selv tre timer etter at man har tatt en dusj og det er herlig å endelig forstå alt folk sier rundt en (den gjelder for Silje, og ikke Martin...).

Vi har hatt en fantastisk fin tur, og selv om den ikke har ført til den helt ønskede hudfarge, så har vi sett mye, opplevd mye, spist mye god mat, og Silje forstår såpass av det italienske språk at hun nå har meldt seg på kurs til høsten for virkelig å få det inn.

Vi har vært dårlige på postkortskriving. Det vil si, postkortene er kjøpt og skrevet, bare ikke sendt helt ennå. Men det blir nok snart.

Gleder oss til å treffe folk igjen!

Adios.

Cinque Terre "fint herre" (12.08.09)

2009-08-12T20:59:00.005+02:00

Vi har nå oppholdt oss i området rundt cinque terre i 3 dager, og i morgen starter turen hjem med et mellomstopp i Bologna.

Buskas-trampoline for den dumdristige.

Så. Litt om 5 terre. Denne nasjonalparken består av fem små byer spredt over et noe ulendt terreng: Monterosso, Vernazza, Corniglia, Manarola og Riomaggiore. Alle fem er bundet sammen med turstier, og den siste delen av disse, den mellom Manarola og Riomaggiore, er kjent som via dell’amore. Du skjønner greia når du ser all taggingen på veggene og alle andre overflater som måtte egne seg for slikt, samt de tusenvis av hengelåser som folk har etterlatt seg i håp om at det vil sikre dem evig kjærlighet. Den romantiske gefühlen lot imidlertid vente på seg, mens badelysten slo inn som aldri før ved synet av krystallblått hav som slo mot klippeveggene på meget ufremkommelige steder. Ikke for det, badet har vi jo gjort noen ganger nå i Monterosso. Vi hadde selskap på turen av et par unge elskere ved navn Jørgen og Line, noe som var usigelig koselig. Lengten etter hjemlandet ble forsterket av disses blotte tilstedeværelse, og du vet du har vært på ferie litt for lenge når synet av norske mynter gir deg klump i halsen.

Våre medreisende for dagen, her fotografert med utsikt over byen Manarola.
Jørgen hadde smuglet inn snus, og Silje fikk senere en pris.

Vi har hatt det fint her uten Line og Jørgen også (selv om krydret oppholdet litt ekstra). Vi har som sagt badet en del og dette innebefatter også snorkling. Fiskene vi har sett er nok litt kjedelige for de mer besvømte (?) av dykkere, men vi syntes det var stor stas å se hva som rørte seg under havoverflaten. Silje tråkket på en kråkebolle (sjøpinnsvin, eller noe sånt) og fikk en liten betennelse i området rundt høyre stortå. Endelig kom Martins skalpell til nytte, og vi fikk skjært ut piggen som skapte bryderi.

Ellers kan det nevnes at vi, i følge Lines røde Italia-bok, kan ansees for å være i ”veldig god form” etter å ha forsert Cinque Terres sorte løype, nemlig den mellom Monterosso og Vernazza. Medalje til oss, altså.

Høyt henger de og sure er de, men Martin SKAL smake vindruer!

En fjær i hatten for Monterosso er restauranten Il Ciliegio. Dit tok vi turen mandagskvelden. Turen opp er lang og kronglete, så restauranteieren har funnet ut at det å plukke opp kunder i bil nede i byen er en god idé. Vi kom med som bagasjeromokkupanter på samme tur som en eller annen pensjonistforening. Maten var imidlertid verdt det (og den noget stive prisen), når Italiaoppholdet nådde sitt gastronomiske klimaks et sted mellom forrett og kaffe. Stor lykke da vi trasket i vei nedover igjen i bekmørket. Det skal sies at vi etter hvert ble plukket opp av restauranteieren, som etter en halv flaske vin hadde bestemt seg for å kjøre noen andre kunder ned. Like greit.

€15 for et par strandstoler! Nei, vi tar heller bilder på god avstand.

Først litt om oppholdet i Genova. 09.08.09

2009-08-12T20:05:00.002+02:00

Genova er folksomt. I hvert fall når det er Jehova-kongress i byen. Alle hoteller er fullbooket, og det første ledige rommet som er å oppdrive er på hotell Lausanne. En noe suspekt herremann med flaskebunnsbriller viser oss et dobbeltrom til €40 med dusjen hendig plassert ved fotenden av senga. Vi sier takk, men at vi gjerne vil se oss litt mer omkring først. Etter en times skytteltrafikk frem og tilbake mellom flere hoteller får vi oss et trippelrom til €65, men først etter at resepsjonisten (helt uten vår innflytelse) forgjeves har forsøkt å plassere oss andre steder. En natt tilbringes på et finfint rom før turen går til hotell Ginevra på andre siden av gaten. Der blir vi møtt av en knøttliten, kvinnelig Yoda med plaster på håret og altfor store briller. Vi får et rom med verdens hardeste madrasser, bidé i fotenden (stedet for rumpevask og tilsidelegging av rent sengetøy, se vedlagt bilde) og avflassede vegger. Prisen er fremdeles altfor stiv for vårt budsjett, men det ignorerer vi glatt. Det straffer seg, og ingen av oss sover veldig godt den natten. Karma, antar vi. Økonomisk karma.

Man har akvarium i Genova. Det tok vi oss tid til å besøke. Vi og halve resten av byen. Humøret daler, og verken delfiner, haier, pingviner eller nydelige maneter kan hindre misantropien i å slå ut i full blomst hos begge reisende. Det går faktisk så langt at vi håper de amerikanske barna (som har hatt stemmevolum ”max” under hele oppholdet) blir en smertefull erfaring rikere når de stikker pølsefingrene i piggskatebassenget. Men den gang ei.

Noe morsomt opplevde vi likevel. Før vi dro i akvariet fikk vi øye på en stor skute som lå i havn like ved. Noen euro kan informere oss om at filmen var hovedrekvisitt i Roman Polanskis film ”Pirati” (altså ”sjørøvarar” på norsk) fra en gang på åttitallet, og vi kan sprade rundt omkring på noe man kan kalle et ekte sjørøverskip (den er faktisk en tro kopi av et ekte skip, og stor som et industrifjøs med mast). Filmen skal sees når vi kommer hjem igjen.

Sjippahoi!

A pirate I was meant to be...

... Trim the sails and roam the sea!

Morgenen etter takker vi for oss, og den rørende, lille jedi-mesteren ønsker oss velkomne tilbake neste gang vi tar turen til Genova. Vi lover å ta kontakt, og måtte kraften være med henne, hihihi.

Vi drar sørover langs kysten, forbi masse tettsteder og til sist forbi de famøse og turistifiserte Cinque Terre. Begge er sugne på å marineres i krystallklart middelhavsvann, så vi bestemmer oss for å finne noe i småbyen La Spezia (no. Krydderet). Det er Søndag, butikkene er stengt, gatene er nærmest folketomme, og vi ny-y-yyter stillheten som omfavner oss. Dette er et blivende sted. Vi spiser en god, men, paradoksalt nok, noe underkrydret lunsj på et lokalt spiseri, og begir oss ut på leting etter herberge. Med sekken på ryggen plukker vi ned telefonnumre fra skilt langs veien og sjekker priser og tilgjengelighet. Etter et lite dusin bommerter slår vi til på tidenes scoop, et rom som har blitt plutselig ledig for gibort-pris i to dager (ett eller annet med at de forrige innboerne hadde forsvunnet sporløst i løpet av natten). Så har vi vår luftkondisjonerte base for de neste dagers ekskursjoner langs vestkysten. Silje har satt seg fore å starte studieåret -09 med rumpeballer av stål, så vi kommer til bruke disse stiene for det de er verdt. Martin vil lese Asterix i sola og spise eksotiske pastaformer med pesto.

Ajøss Genova!

Andiamo ad abbronzarci, intanto goditevi la pioggia norvegese… ciao!

Korrigering

2009-08-08T12:20:00.001+02:00

Vi var aldeles ikke i Bastia da forrige innlegg ble publisert. Meeeen, internett er mangelvare her i sør, så i skrivende stund er vi på en internett-"kafè" i Genova. Og det regner. Akvariet neste!

Ciao!

Silje&Martin <3

Og så videre..

2009-08-08T11:45:00.006+02:00

For øyeblikket er vi i Bastia. Bastia. Gode, gamle Bastia. Men vi er litt lei Bastia. Vi har kommet trygt i havn hos Madame Pasqualini, en eldre dame med hund og en noe spesiell smak i interiørdesign.

I tillegg til tapetet snakker vi utstoppede dyr og en hel masse bilder av chow-chower, en rase Madammen tydeligvis har en forkjærlighet for. Men nok om det. Etter å ha tilbrakt lengre tid på en campingplass (se tidligere innlegg) hvor tiden har gått med til spising, labbing, litt bading, soving og bussing frem og tilbake til Bastia, var det egentlig ikke så befriende som vi hadde trodd det skulle bli å havne her. Vi er jo fremdeles i Bastia… Derfor gikk den første dagen hos madammen med ved å spise, sove, vandre rundt i Bastia, samt lage en 20 minutter lang filmsnutt om alt som var dårlig med Korsika. Den filmsnutten ble imidlertid slettet etter gårsdagen, dagen som virkelig markerer høydepunktet på hele ferieturen. Altså, etter 5 dager på øya bestemte vi oss for faktisk å gjøre noe. Det ble en noe dyr affære, men absolutt verdt det.

Vi har tidligere trasket rundt i… Riktig. Bastia… på leting etter et noenlunde overkommelig prisnivå på leie av fremkomstmiddel. Ikke å oppdrive. Vi tenkte derfor at vi bare skulle satse på buss, tog etc. for å komme oss litt rundt. Det viste seg imidlertid at også der i gården var tilbudet heller dårlig, så vi måtte bite i det sure, økonomiske eplet og leie oss scooter til den nette sum av €65 (vi hadde egentlig ikke tenkt å gå en cent over €40…). Men herregud så verdt det det var. Turen gikk nordover, etter råd fra Madammens kunstneriske kjellernisse. Vi fulgte østkysten nordover til Santa Severa, og passerte små, pittoreske landsbyer og små badeviker. Turen gikk deretter innover i landet, tvers over Cap Corse, gjennom frodige skoger til vi plutselig ble kastet ut i et halsbrekkende klippelandskap på kappets vestkyst. Fantastisk og forferdelig skummelt på samme tid, og helt utrolig, ubeskrivelig vakkert. Høye fjell, steile klipper, asurblått hav, små strender som kun kom til syne i en eller annen halsbrekkende sving for så å forsvinne igjen mellom de nevnte klippene, og små landsbyer plassert som om de hadde blitt kastet utover fjellsidene på måfå. Og fjell. Fjelltopp på fjelltopp kunne skimtes innover øya bak stadig tykkere lag med dis. Jeg er helfrelst. Korsika må være det vakreste landet i verden (må slikke litt innfødtrumpe ved å omtale øya som et land). Vi satt klistret til scooteren mesteparten av turen, kun avbrutt av noen få stopp for bading, spising, drikking og vindrueslang.

Turen tilbake til Bastia gikk over fjellet fra St-Florent. Bak oss gikk solen ned bak blåe fjell og rødt hav, foran oss hadde månen allerede kommet et godt stykke opp på en allerede ganske mørk nattehimmel. Et spektakulært syn.

Nå sitter vi igjen i Bastia, og vi har leid scooteren for en dag til. Planen er å dra sørover denne gangen.

Livet er herlig!

Miomo et les raisins de le ciel

2009-08-08T11:08:00.004+02:00

For enhver som noen gang har campet i Miomo (eller Muruvika) er det ganske åpenbart at man etter hvert bør søke ut. Jo’a, det er utvilsomt billig å bo her, men det skal bli herlig å komme seg ut av det klamme teltet (ikke et vondt ord om Quechua II Seconds) og inn i mer ordnede omgivelser. Martin vil ha vannklosett med dosete så han slipper å måtte gjøre sitt fornødne på restaurant hver dag, mens Silje ønsker seg en strand fri for ondsinnede gelatindjevler og med et snorkelverdig undersjøisk landskap.

Men, vi legger alt dette til side og tar en rask gjennomgang av den siste tids bloggeverdige begivenheter:

Martin og Silje promenerer i fjellet. Det er meget med biler langs veien, så vi drar ikke helt til toppen av fjellet, men vi får et glimt av landskapet, og det fascinerer. Hobbygastronom Martin henger seg veldig opp i alt som vokser og gror, ”Silje, se, se, sitroner, og fiken… og druer, oliven, lime, appelsiner, fersken, plommer, epler, pærer, tomater, auberginer”. Silje drømmer om hus i fjellsiden, med utsikt mot middelhavet, og diger frukthage. Martin roper visst igjen. ”Silje, se! Den tomta der er til salgs.”
”Rønne m/utpint hage selges billig for € 2 000 000”

Det får bli senere :)

Når sola så smått begynner å dale beveger vi oss nedover og snubler over et boligområde hvor fruktpasjonen får sitt fulle utløp. Her dingler godsakene så langt uti gata at parfymen får ganen til å fylles med forventning (og spytt, vi er sultne). Vi passerer et hus hvor en liten gruppe innfødte står og prater om vind og vær. Hagen er fylt til randen med blå og grønnhvite druer, og Mulholland-Hårstad makter ikke å bare gå forbi. Store klynger med sprekkeferdige sukkerbomber erter med sin blotte tilstedeværelse, og Martin MÅ peke. Det fører naturligvis med seg en viss oppmerksomhet, og før vi vet ordet av det er vi engasjert i en høyst fransk samtale om druer og Korsika. Ord og fingre flakser mot oss og imøtekommes av våre grynt, smil, nikking og ordet ”oui”. En eldre herremann har i mellomtiden strukket en saks opp i rankene, klippet ned en kvist og forsvunnet ut av syne. Et par minutter senere kommer han tilbake med en svulmende, nyvasket klase med blå muskatelldruer og insisterer på at vi skal ta imot. O lykke. Ikke bare er det en herlig opplevelse, det er dertil de beste druene vi noen gang har smakt. Det salige par vandrer videre og avslutter kvelden under stjernehimmelen, med en spasertur i det frodige dalføret, tonesatt av sirissenes sang og med en flaske Bordeaux på slep…

En annen nevneverdig opplevelse var bålkvelden, dvs. kvelden Silje og Martin ble lei av å kjøpe kald middag på lokalbutikken, men samtidig følte en sterk trang til å overholde campinglivets budsjettrammer (campere spiser ikke på restaurant, basta bom). La oss først klarere én ting, éngangsgriller er ikke å oppdrive her til lands. Skarre værra varnt, så mårru lage bål. Først samler man masse kvist, så kjøper man masse mat, og så finner man et passende sted. Silje og Martin går til stranden og starter oppfyringa der det ser ut som om noen har forsøkt seg før. Hvorfor er det slik at når du velter et stearinlys på stua så går hele huset opp i fyr og flamme, mens når du orkestrerer en mini-tipi av utvalgt, knusktørr kvist på et femdobbelt lag med avispapir og går løs på det med lighter… nei, da skjer det ingen verdens ting? Vel, vår nordiske inkompetanse får raskt tilskuere, og på Korsika har man for vane å blande seg i slikt. Engasjementet rundt vårt lille prosjekt avstedkommer mange forslag, og vi får både opptenningspapir og formaninger kastet mot oss mens vi står og blåser på kvisten vår. Hyggelig og pinlig på samme tid kan man si. Dog, Hårstad med sine skarpe problemløsningsevner ser seg ut en ilanddrevet palmegren, og på et blunk (null komma svisj :-/) blir det futt i komfyren. Og røyk, massevis av røyk i alle kroppsåpninger og tekstiler, det setter for så vidt stemningen, bål er bål. Vi har med oss tomat, mozzarella og dressing, korsikansk ferskpølse, champignon, paprika, løk og potet. Alt puttes på spyd som vi lirker ut i flammene, aktsomme for hud og hår. Det blir veldig varmt, veldig fort, og potetene på den ene siden av spydet er mye svartere enn de inne ved håndtaket. Noen har imidlertid spionert på oss gjennom hele prosessen, og plutselig kommer det labbende en hyggelig korsikaner med intet mindre enn ei grillrist. ”Danke schön” stotrer vi, og så labber han smilende tilbake. Nå blir det futt på pølsene; potetene også, håper Silje (aka. Potetgullet). Maten blir bålet verdig, og månelysets gjenskinn i Middelhavets krusninger leder tankene tilbake til Norge. Kanskje er det noen som griller flesk der hjemme? Man vet aldri. En ny skikkelse kommer ut av mørket, bærende på en kasse med sprutmoden cantaloupe-melon. Det skal visst vi få, for han begynner å lesse det av til oss. Så forsvinner han igjen, og vi får en uventet, men velkommen dessert. Og nok en dag kommer til en klisjéfylt ende, slik at det glade reisefølget en dag kan se tilbake på eventyret og dra lange, søte sukk. Kues og glemmes skal minnene om etterspillet, når man har slukket ilden og tar fatt på soveritualer i et lite, svett Quechua II Seconds, kolonisert av korsikanske maur; og oppdager at man absolutt stinker av bål. Det var jo verdt det.

Miomo et les meduses du merde

2009-08-08T10:51:00.003+02:00

Vi dro til Korsika, uten å ha noe sted å dra til, så vi endte opp i Miomo (mart.anm. Korsikas svar på Muruvika), der vi gjorde oss godt kjent med omgivelsene.

I all saklighet er Miomo et idyllisk lite tettsted, midt mellom Erbalunga (Hommelvika) og byen Bastia (Stjørdalen med stor S) . Vi ankommer midt på dagen, etter en firetimers ferjetur fra slumbyen Livorno, der vi hadde spist alt for dyr mat i en alt for dyster bakgate, alt for sent på kvelden. Korsika! Nå skal det bades! Silje kaster på seg bikinien, Martin snubler seg inn i badeshortsen og sammen haster vi til stranda.

Blått hav, solas gjenskinn i duvende middelhavsbølger, barnelatter og solbrune kropper i harmonisk sommerlykke. Men så! ”Attends, attends, il y a des meduses!!” Et par aldrende, nøttebrune patter snakker til oss på et språk vi ikke forstår, men Martins fem år med skolefransk gjør ham i stand til å spørre om vedkommende snakker italiensk. ”Parlez vous l’italien?” Joda, damen med kastanjepuppene snakker italiensk, og kan fortelle - med stor innlevelse - at vannet er aldeles mettet med eksotiske og skadevillige brennmaneter. Akk o’ ve. Silje og Martin står bleke og slukøret i vannkanten og får sin verste frykt ettertrykkelig bekreftet, her er det mye farlig gelé i omløp (les: portugisisk krigsskip - ikke noe du putter i shortsen for å tøffe deg for gutta).

Så det blir med litt nervøs vassing og sporadiske fantomsmerter oppover leggene, før det molefonkne par tusler tilbake til campingplassen og tar fatt på hverdagslivet som backpackere.

Vi har telttypen Quechua II Seconds (noe som er et overraskende akkurat tidsanslag for tiden det tar å sette opp herligheten) m/madrass og pumpe (sistnevnte er markant bedre enn den som kommer med gummibåten Pro Aqua 400 for 298,- på Clas Ohlson, se: båttur med brukken åre på Nidelven). ”Tenk om vi hadde hatt en husbåt” utbryter Martin. ”Eller kanskje et sjøfly, så kunne vi flydd ned hit i helgene og drukket oss snydens på billig rødvin”.

”Eller en husbåt med anløp for sjøfly… ?”
Et lett sukk kan høres fra reisefølgets kvinnelige medlem.

Oppdatering

2009-08-03T15:25:00.002+02:00

Vi er paa Korsika. Vi er paa en campingplass paa Korsika. Vi er paa en internettloes campingplass paa Korsika. Derfor er jeg naa i Bastia by paa internettcafé, og her er det hipt og kult for kidza. Det er saa hipt og kult at tastaturet er en droem for kryptologer, og det tar en evighet aa finne ut hvilken tastekombinasjon man maa bruke for aa oppnaa oensket symbol paa skjermen.

Til det viktigste: Vi er i live og vi har det bra. Vi bor i en maurtue, men det gjoer egentlig ingenting. Vi skal uansett inn paa hotell i morgen, og det skal bli herlig. Camping er bare goey i en liten periode av gangen.
Gudene skal likevel vite at vi har hatt det fint. Vi har spist middag paa stranden, grillet paa stranden, drukket vin paa stranden, badet, solt oss og snorklet. Skal komme tilbake til dette i et senere innlegg, hvor jeg forhaapentligvis faar postet fra egen maskin. Har brukt cirka en time paa dette naa.

Bilder kommer nok ogsaa.

Au revoir!

Silje.

2009-07-30T09:58:00.000+02:00

L'anniversario perfetto (Den perfekte årsdagen)

2009-07-29T02:15:00.003+02:00

Så var dagen endelig kommet, markeringen av dagen da vi ga hverandre vårt "skal vi være kjærester eller? Ja! Ja?? JA!!"

Etter å ha mistet det første toget og nesten det neste - siste sekunds plattform-endringer annonseres ved at en konduktør du tilfeldigvis har spurt om råd prikker deg på ryggen og sier at toget plutselig står to spor bortenfor - kom vi oss endelig på ei vogn som skulle riktig vei. Jubileets åsted var satt - tuuut tuut, tsjog tsjog tsjog - destinasjon Venezia.

(Modellen for det fremtidige "casa nostra")

Det er mye å se, men akk så mange turister å forsere i prosessen. Heldigvis hadde vi vett nok til å rote oss helt bort i smågatene hvor hovedstrømmens mas og kjas ikke lenger var å merke. Martin noterer seg at venezianerne har hatt en utmerket forståelse for romfølelse. Silje er enig, men bemerker at de gamle italienerne godt kunne byttet et par sene vinkvelder mot et lynkurs i "Straight Towers for Dummies". "Sjarmerende" Sier Martin. "Joda...." Repliserer Silje. "Men altså..." I Venezias mindre kjente glassbydel "Murano" kan man se glasskunst i alle mulige fasonger. Vi dro til glassland med den avsindig dyre "Munkholmen"-båten, så masse glass, en kirke (med konserverte beinrester av diverse helgener - Martin fikk ikke lov til å smake... for en gangs skyld) og en egen øy-kirkegård midt i havgapet. Deretter snek vi oss tilbake til "hovedøya" og klarte med vår skandinaviske dådyrsjarme å unngå billettkontrollen denne gangen.

(Nidarosdomen Kirkegård, ta deg en bolle)

Silje har tatt med seg fem par sko til Italien. Likevel har hun klart å neglisjere kategorien "gå-sko" og måtte til slutt gi tapt for Venezias uavbrutte steinheller. Vi tok toget hjem til Bologna, svært fornøyde med dagens eventementer. Dernest kom middagen:

På Osteria Antica Romagnola ble vi servert en treretters hav-middag som viste seg å være en velkommen utfordring for Siljes fiskeømfindtlige gane. Nok en gang kom blekkspruten på bordet, og denne gangen i så mange former at reisefølgets kjære, kjøttkakeelskende innlandsjente måtte bite i den sure tentakkel og svelge unna noen fangarmer (dog uten sugekopper). Martin gaflet innpå helstekte småblekkspruter, lokalt kjent som "småfluer". Det var veldig godt, og ikke så rent lite uventet i skinkebyen Bologna.

I morgen skal vi se etter telt, feltkniv og myggspray. Silje og Martin skal til Korsika og leve det gode liv. Feriesesong schmeriesesong! Vi lar oss ikke kue av høye herbergspriser. Som Josef fra Israel, så Martin fra Norge; om det så blir høy til kove så skal denne ferien bli både minneverdig og en ekte jomfru Silje verdig.

God natt.
Martin.

Bella Bologna!

2009-07-26T23:01:00.000+02:00

Vi er fortsatt i Bologna og vokser og trives. Denne byen er absolutt å foretrekke foran Pisa. Klimaet er mer behagelig og byen er mer strukturert med veier, gater, torg- og grøntarealer. Dessuten er det mer å se her enn i Pisa. Bologna har faktisk to skjeve tårn å vise til, samt en herlig park som vi har vandret rundt i i dag. -Der var det skilpadder. Sa Martin. -Ja, og store fisker! Sa Silje. Se bilder og video under.

Vi har spist verdens beste (i følge Martin) iskrem på sorbetteria castiglione. Jeg synes likevel ikke at noe slår pistasjisen jeg fikk i Pisa. Martin er for så vidt enig...

Bakgården hjemme hos Elena og Marco.

Mi bello!

Skilpadder.

Fin føggel.

Planene fremover er fortsatt ikke i boks. Det eneste som egentlig er bestemt er at vi skal en dagstur til Venezia på tirsdag. Så får vi se hva som skjer etter den tid. Fanden ta dårlig økonomi og turistsesong. Jeg er på nippet til å gi opp håpet om en tur over vannet til øyene i vest. Det er dyrt å ta ferge, det tar lang tid, det er få og dyre steder å bo både på Sardinia og Korsika og jeg er fremdeles litt småskeptisk til konseptet couchsurfing. Et mulig alternativ er å kjøpe telt og dra på en eller annen campingplass eller telte i skogen. Man får se.

Buena notte amici!

2009-07-26T01:18:00.000+02:00

Vi er i Bologna og Martin har 39 store, røde, irriterte myggstikk.

Er hos Marco (Teddy) som ikke er her. Vi har derimot tilbrakt kvalitetstid med en av hans samboere, Ilaria, og hennes kjæreste Tommaso. Koselig.

Togturer er tydeligvis ingen enkel affære her nede. Feilinformasjon er et nærmest institusjonalisert konsept, og man skal prøve og feile en del ganger på hver strekning før man slipper unna uten uforutsette tilleggsavgifter. Husk å ta riktig tog... selv om ingen kan oppgi hvilket det er.

Kameraene våre havnet nederst i sekken, så ingen bilder i dag, men morgendagen bringer lekre fotos. Ciao belli :)

La marina di Pisa

2009-07-24T21:21:00.000+02:00

Turens første badeopplevelse ble unnagjort i dag, og skal herved rangeres.

Strandkvalitet.
Martin sier: For mye speedos i omløp til at kjærester kan med- og tilbakebringes uten komplikasjoner. Silje så seg ut en hårete italiener med en anskuelig ballekameltå, slik at jeg flere ganger måtte opp av vannet for å markere revir. (I Trondheim bruker vi shorts)
Silje sier: Ja til mindre stein, ja til sand og ja til flere hårete italienere i speedo.

Vannkvalitet.
Martin sier: For mye dritt altså. Den generelle aromaen i bykjernen antyder at bading bør unngås, punktum. Men dersom man er som oss, bare middels følsomme for oppvirvlet sjøbunn og fæces, så kan man dyppe seg likevel. (Hvilket vi gjorde, men vi syns Trondheimsfjorden er mye bedre enn middel's'havet)
Silje sier: Ey, havet har havfarge. Da er jeg ganske fornøyd. Havet har god temperatur. Mer fornøyd. Masse salt som jeg mener er bakteriedrepende. Enda mer fornøyd. Likevel foruroligende å ikke ha sikt mer enn ti centimeter under havoverflaten. Ellers det Martin sa da.

Tilgjengelighet.
Martin sier: Busser går hvert tiende minutt, men når bussen, som i vårt tilfelle, får motorstopp slik at man må gå en halv kilometer tilbake (i førti grader i skyggen) til busstoppet og vente der i ikke ti, men tretti minutter, på neste buss, og deretter tilbringe en ny halvtime som sild i ei dårlig ventilert tønne, ja da fjerner vi ei stjerne i boka for kollektivtransporten her i by'n. Lei dere heller en scooter. (Trondheim er... åneida! Du får meg ikke til å skrive så mye som et kvekk positivt om TT)
Silje sier: Det Martin sa. Jeg velger likevel å være positiv med følgende ord: kort vei fra busstopp til strand, om du nå skulle hoppe av på riktig bussholdeplass...

Glamfaktor.
Martin sier: Her glimrer både selebriteter og fasiliteter med sitt fravær. Hus, asfalt, stein, sjø, alt spekket med hårete urinvånere. Mer glam blir det heller ikke av at undertegnede har pådratt seg en markant bilring, og dertil lite pigmentering på mage, lår og rygg - men armene er litt brun-røde, og jeg har fregner ved siden av nesa... som er rød. (Vrenger jeg derimot av meg skjorta i Trondheim, blir det et medieoppstuss uten sidestykke. Jeg erindrer å ha fått vommen nevnt i samme åndedrag som Toppen Beck og Mona Grudt. Les mer på adressa.no)
Silje sier: Jeg har aldri vært særlig glamorøs av meg, men jeg nekter altså å gjøre mitt fornødne i et hull i gulvet og uten mulighet for tilstrekkelig rengjøring etterpå. Altså null poeng for baderomsfasiliteter. Null poeng på stjernefaktor også. Så en og annen stereotyp italiener, men jeg går nok litt langt om jeg kaller det en opplevelse av det store. Fikk derimot tafset litt på eks-vokalisten i 22 og må si meg særdeles fornøyd med det!

Karaktér 2+.
SIlje sier: Godt å bade i heten, men hadde nok sett for oss en mer klassisk strand enn det vi ble presentert for i utkanten av Pisa. Fra nå av kan det kun går oppover. Tror vi. Håper vi. Ber vi instendig på våre knær om.
Martin sier: Men det har jo vært trivelig så langt. I moderat og koselig motgang vokser mennesket. Klokka er tjuetre, og jeg foreslår at vi tar en tur utenfor døra og nyter det yrende folkelivet. I morgen kan dere ringe oss. Det tar visst 24 timer å aktivere telefonnumrene. Ciao! :)

Vel fremme!

2009-07-23T23:33:00.000+02:00

Vi er nå innlosjert på B&B Le DONZELLE, rett ved elven Arno i Pisa. Meget positivt overrasket over standarden her, og så langt anbefales stedet sterkt til andre som måtte forville seg hit. Alle hjerter gleder seg! En hyggelig, men noe malplassert dekorasjon ventet oss ved ankomst:

Dagen har gått med til reising, innsjekking, utpakking, soving og rekognosering av byen. Det er varmt her. Umenneskelig varmt. Sett tårnet i Pisa. Det skjeve, vel og merke. Som alt annet (bortsett fra pyramidene i Giza :p ) er det noe mindre prangende i virkeligheten. Arti læll!

Middagen ble inntatt på en hyggelig familiedrevet liten trattoria, og jeg har spist ål for første gang. Martin gulpet i seg noen blekkspruttentakler som jeg er overbevist om at rørte på seg. Gelato var den selvsagte dessert, og jeg har for første gang blitt salig av smaken av pistasj. Serriøst. Pistasjis som smaker pistasj har jeg aldri spist før i kveld. Heller ikke pæreis som smaker pære. Smekk på pungen til samtlige iskremer man får kjøpt i moderlandet. I samme slengen kan jeg nevne at italienere, i hvert fall her i byen, ikke er så ufyselige som mine fordommer ville ha det til. Heller ikke er språket sååååå stygt som jeg muligens kan ha ytret en mening eller to om tidligere.

Skjevt ja.

Nam.

Bestemødre er fantastiske!

2009-07-23T23:23:00.000+02:00

Lappeteknikk fremmer innovasjon og kreative løsninger. Hvilket kan bevises av følgende vidunder av lapperier min bestemor sendte med meg på ferie:

Tusen takk beste bestemor!

Vi er i gang

2009-07-19T11:03:00.000+02:00

Lavprisekspressen. Genial.
Vi reiser med Isak.
Jeg skriver, Martin snakker med folk på bussen, Isak ser på regnet.

Den milde irritasjonen over Martins manglende handlekraft når det gjelder pakking har gitt seg, og vi har vendt snuten sørover. Det regner, noe som passer meg bra. Alltid kjipt å reise bort når det er strålende vær hjemme.
Det er nøyaktig 4 uker før vi igjen setter føttene på trøndersk jord og for de fire ukene er planen som følger:
Først henge på Østlandet i 3-4 dager. TUSENFRYD! Alle hjerter gleder seg! Diverse slektsbesøk skal også unnagjøres, og om det blir blogget om er uvisst. Hovedsakelig er jo ferien vår det som følger etterpå.
Torsdag 23. juli setter vi kursen mot Pisa. Du vet, det skjeve tårn. To dager skal tilbringes der, før vi drar til Bologna. Du vet, pasta med tomatsaus. Vi skal bo hos Marco i fire-fem dager.
Etter dette blir planene litt mer diffuse, men grovt skissert skal vi til Sardinia, så Korsika, før vi returnerer til Pisa. Der skal vi hooke opp med Line og Jørgen en kveld før vi stikker til Bologna og reiser hjem derifra.
Endringer kan forekomme, alt etter økonomi, boalternativer, og generell dagsform.

Jeg trodde jeg var uredd og impulsiv, men tanken på å ikke ha organisert reisen ned til minste detalj skremmer meg litt. Vi drar midt i høysesongen og jeg er overbevist om at vi kommer til å måtte sove i rennesteinen ved flere anledninger. Martin tar betydelig lettere på ting. Det er fint.

Jeg skal uansett prøve å ikke bekymre meg altfor mye, og nyte turen etter beste evne.

Tusenfryd!