Ferieturen er nå ved sin absolutte ende. Vi er tilbake i gode, gamle, trygge Trondheim og har aldri vært så fornøyd med trønderværet som nå. Lukten av friskt regn, våte trær og våt asfalt er herlig forfriskende etter 3 uker i et land hvor bylukten domineres hovedsakelig av kloakk og søppel. Den kjølige luften gjør sitt for at man føler seg ren, selv tre timer etter at man har tatt en dusj og det er herlig å endelig forstå alt folk sier rundt en (den gjelder for Silje, og ikke Martin...).
Vi har hatt en fantastisk fin tur, og selv om den ikke har ført til den helt ønskede hudfarge, så har vi sett mye, opplevd mye, spist mye god mat, og Silje forstår såpass av det italienske språk at hun nå har meldt seg på kurs til høsten for virkelig å få det inn.
Vi har vært dårlige på postkortskriving. Det vil si, postkortene er kjøpt og skrevet, bare ikke sendt helt ennå. Men det blir nok snart.
Vi har nå oppholdt oss i området rundt cinque terre i 3 dager, og i morgen starter turen hjem med et mellomstopp i Bologna.
Buskas-trampoline for den dumdristige.
Så. Litt om 5 terre. Denne nasjonalparken består av fem små byer spredt over et noe ulendt terreng: Monterosso, Vernazza, Corniglia, Manarola og Riomaggiore. Alle fem er bundet sammen med turstier, og den siste delen av disse, den mellom Manarola og Riomaggiore, er kjent som via dell’amore. Du skjønner greia når du ser all taggingen på veggene og alle andre overflater som måtte egne seg for slikt, samt de tusenvis av hengelåser som folk har etterlatt seg i håp om at det vil sikre dem evig kjærlighet. Den romantiske gefühlen lot imidlertid vente på seg, mens badelysten slo inn som aldri før ved synet av krystallblått hav som slo mot klippeveggene på meget ufremkommelige steder. Ikke for det, badet har vi jo gjort noen ganger nå i Monterosso. Vi hadde selskap på turen av et par unge elskere ved navn Jørgen og Line, noe som var usigelig koselig. Lengten etter hjemlandet ble forsterket av disses blotte tilstedeværelse, og du vet du har vært på ferie litt for lenge når synet av norske mynter gir deg klump i halsen.
Våre medreisende for dagen, her fotografert med utsikt over byen Manarola. Jørgen hadde smuglet inn snus, og Silje fikk senere en pris.
Vi har hatt det fint her uten Line og Jørgen også (selv om krydret oppholdet litt ekstra). Vi har som sagt badet en del og dette innebefatter også snorkling. Fiskene vi har sett er nok litt kjedelige for de mer besvømte (?) av dykkere, men vi syntes det var stor stas å se hva som rørte seg under havoverflaten. Silje tråkket på en kråkebolle (sjøpinnsvin, eller noe sånt) og fikk en liten betennelse i området rundt høyre stortå. Endelig kom Martins skalpell til nytte, og vi fikk skjært ut piggen som skapte bryderi.
Ellers kan det nevnes at vi, i følge Lines røde Italia-bok, kan ansees for å være i ”veldig god form” etter å ha forsert Cinque Terres sorte løype, nemlig den mellom Monterosso og Vernazza. Medalje til oss, altså.
Høyt henger de og sure er de, men Martin SKAL smake vindruer!
En fjær i hatten for Monterosso er restauranten Il Ciliegio. Dit tok vi turen mandagskvelden. Turen opp er lang og kronglete, så restauranteieren har funnet ut at det å plukke opp kunder i bil nede i byen er en god idé. Vi kom med som bagasjeromokkupanter på samme tur som en eller annen pensjonistforening. Maten var imidlertid verdt det (og den noget stive prisen), når Italiaoppholdet nådde sitt gastronomiske klimaks et sted mellom forrett og kaffe. Stor lykke da vi trasket i vei nedover igjen i bekmørket. Det skal sies at vi etter hvert ble plukket opp av restauranteieren, som etter en halv flaske vin hadde bestemt seg for å kjøre noen andre kunder ned. Like greit.
€15 for et par strandstoler! Nei, vi tar heller bilder på god avstand.
Genova er folksomt. I hvert fall når det er Jehova-kongress i byen. Alle hoteller er fullbooket, og det første ledige rommet som er å oppdrive er på hotell Lausanne. En noe suspekt herremann med flaskebunnsbriller viser oss et dobbeltrom til €40 med dusjen hendig plassert ved fotenden av senga. Vi sier takk, men at vi gjerne vil se oss litt mer omkring først. Etter en times skytteltrafikk frem og tilbake mellom flere hoteller får vi oss et trippelrom til €65, men først etter at resepsjonisten (helt uten vår innflytelse) forgjeves har forsøkt å plassere oss andre steder. En natt tilbringes på et finfint rom før turen går til hotell Ginevra på andre siden av gaten. Der blir vi møtt av en knøttliten, kvinnelig Yoda med plaster på håret og altfor store briller. Vi får et rom med verdens hardeste madrasser, bidé i fotenden (stedet for rumpevask og tilsidelegging av rent sengetøy, se vedlagt bilde) og avflassede vegger. Prisen er fremdeles altfor stiv for vårt budsjett, men det ignorerer vi glatt. Det straffer seg, og ingen av oss sover veldig godt den natten. Karma, antar vi. Økonomisk karma.
Man har akvarium i Genova. Det tok vi oss tid til å besøke. Vi og halve resten av byen. Humøret daler, og verken delfiner, haier, pingviner eller nydelige maneter kan hindre misantropien i å slå ut i full blomst hos begge reisende. Det går faktisk så langt at vi håper de amerikanske barna (som har hatt stemmevolum ”max” under hele oppholdet) blir en smertefull erfaring rikere når de stikker pølsefingrene i piggskatebassenget. Men den gang ei.
Noe morsomt opplevde vi likevel. Før vi dro i akvariet fikk vi øye på en stor skute som lå i havn like ved. Noen euro kan informere oss om at filmen var hovedrekvisitt i Roman Polanskis film ”Pirati” (altså ”sjørøvarar” på norsk) fra en gang på åttitallet, og vi kan sprade rundt omkring på noe man kan kalle et ekte sjørøverskip (den er faktisk en tro kopi av et ekte skip, og stor som et industrifjøs med mast). Filmen skal sees når vi kommer hjem igjen.
Sjippahoi!
A pirate I was meant to be...
... Trim the sails and roam the sea!
Morgenen etter takker vi for oss, og den rørende, lille jedi-mesteren ønsker oss velkomne tilbake neste gang vi tar turen til Genova. Vi lover å ta kontakt, og måtte kraften være med henne, hihihi.
Vi drar sørover langs kysten, forbi masse tettsteder og til sist forbi de famøse og turistifiserte Cinque Terre. Begge er sugne på å marineres i krystallklart middelhavsvann, så vi bestemmer oss for å finne noe i småbyen La Spezia (no. Krydderet). Det er Søndag, butikkene er stengt, gatene er nærmest folketomme, og vi ny-y-yyter stillheten som omfavner oss. Dette er et blivende sted. Vi spiser en god, men, paradoksalt nok, noe underkrydret lunsj på et lokalt spiseri, og begir oss ut på leting etter herberge. Med sekken på ryggen plukker vi ned telefonnumre fra skilt langs veien og sjekker priser og tilgjengelighet. Etter et lite dusin bommerter slår vi til på tidenes scoop, et rom som har blitt plutselig ledig for gibort-pris i to dager (ett eller annet med at de forrige innboerne hadde forsvunnet sporløst i løpet av natten). Så har vi vår luftkondisjonerte base for de neste dagers ekskursjoner langs vestkysten. Silje har satt seg fore å starte studieåret -09 med rumpeballer av stål, så vi kommer til bruke disse stiene for det de er verdt. Martin vil lese Asterix i sola og spise eksotiske pastaformer med pesto.
Ajøss Genova!
Andiamo ad abbronzarci, intanto goditevi la pioggia norvegese… ciao!
Vi var aldeles ikke i Bastia da forrige innlegg ble publisert. Meeeen, internett er mangelvare her i sør, så i skrivende stund er vi på en internett-"kafè" i Genova. Og det regner. Akvariet neste!
For øyeblikket er vi i Bastia. Bastia. Gode, gamle Bastia. Men vi er litt lei Bastia. Vi har kommet trygt i havn hos Madame Pasqualini, en eldre dame med hund og en noe spesiell smak i interiørdesign.
I tillegg til tapetet snakker vi utstoppede dyr og en hel masse bilder av chow-chower, en rase Madammen tydeligvis har en forkjærlighet for.Men nok om det. Etter å ha tilbrakt lengre tid på en campingplass (se tidligere innlegg) hvor tiden har gått med til spising, labbing, litt bading, soving og bussing frem og tilbake til Bastia, var det egentlig ikke så befriende som vi hadde trodd det skulle bli å havne her. Vi er jo fremdeles i Bastia… Derfor gikk den første dagen hos madammen med ved å spise, sove, vandre rundt i Bastia, samt lage en 20 minutter lang filmsnutt om alt som var dårlig med Korsika. Den filmsnutten ble imidlertid slettet etter gårsdagen, dagen som virkelig markerer høydepunktet på hele ferieturen. Altså, etter 5 dager på øya bestemte vi oss for faktisk å gjøre noe. Det ble en noe dyr affære, men absolutt verdt det.
Vi har tidligere trasket rundt i… Riktig. Bastia… på leting etter et noenlunde overkommelig prisnivå på leie av fremkomstmiddel. Ikke å oppdrive. Vi tenkte derfor at vi bare skulle satse på buss, tog etc. for å komme oss litt rundt. Det viste seg imidlertid at også der i gården var tilbudet heller dårlig, så vi måtte bite i det sure, økonomiske eplet og leie oss scooter til den nette sum av €65 (vi hadde egentlig ikke tenkt å gå en cent over €40…). Men herregud så verdt det det var. Turen gikk nordover, etter råd fra Madammens kunstneriske kjellernisse. Vi fulgte østkysten nordover til Santa Severa, og passerte små, pittoreske landsbyer og små badeviker. Turen gikk deretter innover i landet, tvers over Cap Corse, gjennom frodige skoger til vi plutselig ble kastet ut i et halsbrekkende klippelandskap på kappets vestkyst. Fantastisk og forferdelig skummelt på samme tid, og helt utrolig, ubeskrivelig vakkert. Høye fjell, steile klipper, asurblått hav, små strender som kun kom til syne i en eller annen halsbrekkende sving for så å forsvinne igjen mellom de nevnte klippene, og små landsbyer plassert som om de hadde blitt kastet utover fjellsidene på måfå. Og fjell. Fjelltopp på fjelltopp kunne skimtes innover øya bak stadig tykkere lag med dis. Jeg er helfrelst. Korsika må være det vakreste landet i verden (må slikke litt innfødtrumpe ved å omtale øya som et land).Vi satt klistret til scooteren mesteparten av turen, kun avbrutt av noen få stopp for bading, spising, drikking og vindrueslang.
Turen tilbake til Bastia gikk over fjellet fra St-Florent. Bak oss gikk solen ned bak blåe fjell og rødt hav, foran oss hadde månen allerede kommet et godt stykke opp på en allerede ganske mørk nattehimmel. Et spektakulært syn.
Nå sitter vi igjen i Bastia, og vi har leid scooteren for en dag til. Planen er å dra sørover denne gangen.
For enhver som noen gang har campet i Miomo (eller Muruvika) er det ganske åpenbart at man etter hvert bør søke ut. Jo’a, det er utvilsomt billig å bo her, men det skal bli herlig å komme seg ut av det klamme teltet (ikke et vondt ord om Quechua II Seconds) og inn i mer ordnede omgivelser. Martin vil ha vannklosett med dosete så han slipper å måtte gjøre sitt fornødne på restaurant hver dag, mens Silje ønsker seg en strand fri for ondsinnede gelatindjevler og med et snorkelverdig undersjøisk landskap.
Men, vi legger alt dette til side og tar en rask gjennomgang av den siste tids bloggeverdige begivenheter:
Martin og Silje promenerer i fjellet. Det er meget med biler langs veien, så vi drar ikke helt til toppen av fjellet, men vi får et glimt av landskapet, og det fascinerer. Hobbygastronom Martin henger seg veldig opp i alt som vokser og gror, ”Silje, se, se, sitroner, og fiken… og druer, oliven, lime, appelsiner, fersken, plommer, epler, pærer,tomater, auberginer”. Silje drømmer om hus i fjellsiden, med utsikt mot middelhavet, og diger frukthage. Martin roper visst igjen. ”Silje, se! Den tomta der er til salgs.”
”Rønne m/utpint hage selges billig for € 2 000 000”
Det får bli senere :)
Når sola så smått begynner å dale beveger vi oss nedover og snubler over et boligområde hvor fruktpasjonen får sitt fulle utløp. Her dingler godsakene så langt uti gata at parfymen får ganen til å fylles med forventning (og spytt, vi er sultne). Vi passerer et hus hvor en liten gruppe innfødte står og prater om vind og vær. Hagen er fylt til randen med blå og grønnhvite druer, og Mulholland-Hårstad makter ikke å bare gå forbi. Store klynger med sprekkeferdige sukkerbomber erter med sin blotte tilstedeværelse, og Martin MÅ peke. Det fører naturligvis med seg en viss oppmerksomhet, og før vi vet ordet av det er vi engasjert i en høyst fransk samtale om druer og Korsika. Ord og fingre flakser mot oss og imøtekommes av våre grynt, smil, nikking og ordet ”oui”. En eldre herremann har i mellomtiden strukket en saks opp i rankene, klippet ned en kvist og forsvunnet ut av syne. Et par minutter senere kommer han tilbake med en svulmende, nyvasket klase med blå muskatelldruer og insisterer på at vi skal ta imot. O lykke. Ikke bare er det en herlig opplevelse, det er dertil de beste druene vi noen gang har smakt. Det salige par vandrer videre og avslutter kvelden under stjernehimmelen, med en spasertur i det frodige dalføret, tonesatt av sirissenes sang og med en flaske Bordeaux på slep…
En annen nevneverdig opplevelse var bålkvelden, dvs. kvelden Silje og Martin ble lei av å kjøpe kald middag på lokalbutikken, men samtidig følte en sterk trang til å overholde campinglivets budsjettrammer (campere spiser ikke på restaurant, basta bom). La oss først klarere én ting, éngangsgriller er ikke å oppdrive her til lands. Skarre værra varnt, så mårru lage bål. Først samler man masse kvist, så kjøper man masse mat, og så finner man et passende sted. Silje og Martin går til stranden og starter oppfyringa der det ser ut som om noen har forsøkt seg før. Hvorfor er det slik at når du velter et stearinlys på stua så går hele huset opp i fyr og flamme, mens når du orkestrerer en mini-tipi av utvalgt, knusktørr kvist på et femdobbelt lag med avispapir og går løs på det med lighter… nei, da skjer det ingen verdens ting? Vel, vår nordiske inkompetanse får raskt tilskuere, og på Korsika har man for vane å blande seg i slikt. Engasjementet rundt vårt lille prosjekt avstedkommer mange forslag, og vi får både opptenningspapir og formaninger kastet mot oss mens vi står og blåser på kvisten vår. Hyggelig og pinlig på samme tid kan man si. Dog, Hårstad med sine skarpe problemløsningsevner ser seg ut en ilanddrevet palmegren, og på et blunk (null komma svisj :-/) blir det futt i komfyren. Og røyk, massevis av røyk i alle kroppsåpninger og tekstiler, det setter for så vidt stemningen, bål er bål. Vi har med oss tomat, mozzarella og dressing, korsikansk ferskpølse, champignon, paprika, løk og potet. Alt puttes på spyd som vi lirker ut i flammene, aktsomme for hud og hår. Det blir veldig varmt, veldig fort, og potetene på den ene siden av spydet er mye svartere enn de inne ved håndtaket. Noen har imidlertid spionert på oss gjennom hele prosessen, og plutselig kommer det labbende en hyggelig korsikaner med intet mindre enn ei grillrist. ”Danke schön” stotrer vi, og så labber han smilende tilbake. Nå blir det futt på pølsene; potetene også, håper Silje (aka. Potetgullet). Maten blir bålet verdig, og månelysets gjenskinn i Middelhavets krusninger leder tankene tilbake til Norge. Kanskje er det noen som griller flesk der hjemme? Man vet aldri. En ny skikkelse kommer ut av mørket, bærende på en kasse med sprutmoden cantaloupe-melon. Det skal visst vi få, for han begynner å lesse det av til oss. Så forsvinner han igjen, og vi får en uventet, men velkommen dessert. Og nok en dag kommer til en klisjéfylt ende, slik at det glade reisefølget en dag kan se tilbake på eventyret og dra lange, søte sukk. Kues og glemmes skal minnene om etterspillet, når man har slukket ilden og tar fatt på soveritualer i et lite, svett Quechua II Seconds, kolonisert av korsikanske maur; og oppdager at man absolutt stinker av bål. Det var jo verdt det.
