Vi har nå oppholdt oss i området rundt cinque terre i 3 dager, og i morgen starter turen hjem med et mellomstopp i Bologna.
Buskas-trampoline for den dumdristige.
Så. Litt om 5 terre. Denne nasjonalparken består av fem små byer spredt over et noe ulendt terreng: Monterosso, Vernazza, Corniglia, Manarola og Riomaggiore. Alle fem er bundet sammen med turstier, og den siste delen av disse, den mellom Manarola og Riomaggiore, er kjent som via dell’amore. Du skjønner greia når du ser all taggingen på veggene og alle andre overflater som måtte egne seg for slikt, samt de tusenvis av hengelåser som folk har etterlatt seg i håp om at det vil sikre dem evig kjærlighet. Den romantiske gefühlen lot imidlertid vente på seg, mens badelysten slo inn som aldri før ved synet av krystallblått hav som slo mot klippeveggene på meget ufremkommelige steder. Ikke for det, badet har vi jo gjort noen ganger nå i Monterosso. Vi hadde selskap på turen av et par unge elskere ved navn Jørgen og Line, noe som var usigelig koselig. Lengten etter hjemlandet ble forsterket av disses blotte tilstedeværelse, og du vet du har vært på ferie litt for lenge når synet av norske mynter gir deg klump i halsen.
Våre medreisende for dagen, her fotografert med utsikt over byen Manarola.
Jørgen hadde smuglet inn snus, og Silje fikk senere en pris.
Vi har hatt det fint her uten Line og Jørgen også (selv om krydret oppholdet litt ekstra). Vi har som sagt badet en del og dette innebefatter også snorkling. Fiskene vi har sett er nok litt kjedelige for de mer besvømte (?) av dykkere, men vi syntes det var stor stas å se hva som rørte seg under havoverflaten. Silje tråkket på en kråkebolle (sjøpinnsvin, eller noe sånt) og fikk en liten betennelse i området rundt høyre stortå. Endelig kom Martins skalpell til nytte, og vi fikk skjært ut piggen som skapte bryderi.
Ellers kan det nevnes at vi, i følge Lines røde Italia-bok, kan ansees for å være i ”veldig god form” etter å ha forsert Cinque Terres sorte løype, nemlig den mellom Monterosso og Vernazza. Medalje til oss, altså.
Høyt henger de og sure er de, men Martin SKAL smake vindruer!
En fjær i hatten for Monterosso er restauranten Il Ciliegio. Dit tok vi turen mandagskvelden. Turen opp er lang og kronglete, så restauranteieren har funnet ut at det å plukke opp kunder i bil nede i byen er en god idé. Vi kom med som bagasjeromokkupanter på samme tur som en eller annen pensjonistforening. Maten var imidlertid verdt det (og den noget stive prisen), når Italiaoppholdet nådde sitt gastronomiske klimaks et sted mellom forrett og kaffe. Stor lykke da vi trasket i vei nedover igjen i bekmørket. Det skal sies at vi etter hvert ble plukket opp av restauranteieren, som etter en halv flaske vin hadde bestemt seg for å kjøre noen andre kunder ned. Like greit.
€15 for et par strandstoler! Nei, vi tar heller bilder på god avstand.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar