For enhver som noen gang har campet i Miomo (eller Muruvika) er det ganske åpenbart at man etter hvert bør søke ut. Jo’a, det er utvilsomt billig å bo her, men det skal bli herlig å komme seg ut av det klamme teltet (ikke et vondt ord om Quechua II Seconds) og inn i mer ordnede omgivelser. Martin vil ha vannklosett med dosete så han slipper å måtte gjøre sitt fornødne på restaurant hver dag, mens Silje ønsker seg en strand fri for ondsinnede gelatindjevler og med et snorkelverdig undersjøisk landskap.
Men, vi legger alt dette til side og tar en rask gjennomgang av den siste tids bloggeverdige begivenheter:
Martin og Silje promenerer i fjellet. Det er meget med biler langs veien, så vi drar ikke helt til toppen av fjellet, men vi får et glimt av landskapet, og det fascinerer. Hobbygastronom Martin henger seg veldig opp i alt som vokser og gror, ”Silje, se, se, sitroner, og fiken… og druer, oliven, lime, appelsiner, fersken, plommer, epler, pærer, tomater, auberginer”. Silje drømmer om hus i fjellsiden, med utsikt mot middelhavet, og diger frukthage. Martin roper visst igjen. ”Silje, se! Den tomta der er til salgs.”
”Rønne m/utpint hage selges billig for € 2 000 000”
Det får bli senere :)
Når sola så smått begynner å dale beveger vi oss nedover og snubler over et boligområde hvor fruktpasjonen får sitt fulle utløp. Her dingler godsakene så langt uti gata at parfymen får ganen til å fylles med forventning (og spytt, vi er sultne). Vi passerer et hus hvor en liten gruppe innfødte står og prater om vind og vær. Hagen er fylt til randen med blå og grønnhvite druer, og Mulholland-Hårstad makter ikke å bare gå forbi. Store klynger med sprekkeferdige sukkerbomber erter med sin blotte tilstedeværelse, og Martin MÅ peke. Det fører naturligvis med seg en viss oppmerksomhet, og før vi vet ordet av det er vi engasjert i en høyst fransk samtale om druer og Korsika. Ord og fingre flakser mot oss og imøtekommes av våre grynt, smil, nikking og ordet ”oui”. En eldre herremann har i mellomtiden strukket en saks opp i rankene, klippet ned en kvist og forsvunnet ut av syne. Et par minutter senere kommer han tilbake med en svulmende, nyvasket klase med blå muskatelldruer og insisterer på at vi skal ta imot. O lykke. Ikke bare er det en herlig opplevelse, det er dertil de beste druene vi noen gang har smakt. Det salige par vandrer videre og avslutter kvelden under stjernehimmelen, med en spasertur i det frodige dalføret, tonesatt av sirissenes sang og med en flaske Bordeaux på slep…
En annen nevneverdig opplevelse var bålkvelden, dvs. kvelden Silje og Martin ble lei av å kjøpe kald middag på lokalbutikken, men samtidig følte en sterk trang til å overholde campinglivets budsjettrammer (campere spiser ikke på restaurant, basta bom). La oss først klarere én ting, éngangsgriller er ikke å oppdrive her til lands. Skarre værra varnt, så mårru lage bål. Først samler man masse kvist, så kjøper man masse mat, og så finner man et passende sted. Silje og Martin går til stranden og starter oppfyringa der det ser ut som om noen har forsøkt seg før. Hvorfor er det slik at når du velter et stearinlys på stua så går hele huset opp i fyr og flamme, mens når du orkestrerer en mini-tipi av utvalgt, knusktørr kvist på et femdobbelt lag med avispapir og går løs på det med lighter… nei, da skjer det ingen verdens ting? Vel, vår nordiske inkompetanse får raskt tilskuere, og på Korsika har man for vane å blande seg i slikt. Engasjementet rundt vårt lille prosjekt avstedkommer mange forslag, og vi får både opptenningspapir og formaninger kastet mot oss mens vi står og blåser på kvisten vår. Hyggelig og pinlig på samme tid kan man si. Dog, Hårstad med sine skarpe problemløsningsevner ser seg ut en ilanddrevet palmegren, og på et blunk (null komma svisj :-/) blir det futt i komfyren. Og røyk, massevis av røyk i alle kroppsåpninger og tekstiler, det setter for så vidt stemningen, bål er bål. Vi har med oss tomat, mozzarella og dressing, korsikansk ferskpølse, champignon, paprika, løk og potet. Alt puttes på spyd som vi lirker ut i flammene, aktsomme for hud og hår. Det blir veldig varmt, veldig fort, og potetene på den ene siden av spydet er mye svartere enn de inne ved håndtaket. Noen har imidlertid spionert på oss gjennom hele prosessen, og plutselig kommer det labbende en hyggelig korsikaner med intet mindre enn ei grillrist. ”Danke schön” stotrer vi, og så labber han smilende tilbake. Nå blir det futt på pølsene; potetene også, håper Silje (aka. Potetgullet). Maten blir bålet verdig, og månelysets gjenskinn i Middelhavets krusninger leder tankene tilbake til Norge. Kanskje er det noen som griller flesk der hjemme? Man vet aldri. En ny skikkelse kommer ut av mørket, bærende på en kasse med sprutmoden cantaloupe-melon. Det skal visst vi få, for han begynner å lesse det av til oss. Så forsvinner han igjen, og vi får en uventet, men velkommen dessert. Og nok en dag kommer til en klisjéfylt ende, slik at det glade reisefølget en dag kan se tilbake på eventyret og dra lange, søte sukk. Kues og glemmes skal minnene om etterspillet, når man har slukket ilden og tar fatt på soveritualer i et lite, svett Quechua II Seconds, kolonisert av korsikanske maur; og oppdager at man absolutt stinker av bål. Det var jo verdt det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar