Og så videre..

For øyeblikket er vi i Bastia. Bastia. Gode, gamle Bastia. Men vi er litt lei Bastia. Vi har kommet trygt i havn hos Madame Pasqualini, en eldre dame med hund og en noe spesiell smak i interiørdesign.

I tillegg til tapetet snakker vi utstoppede dyr og en hel masse bilder av chow-chower, en rase Madammen tydeligvis har en forkjærlighet for. Men nok om det. Etter å ha tilbrakt lengre tid på en campingplass (se tidligere innlegg) hvor tiden har gått med til spising, labbing, litt bading, soving og bussing frem og tilbake til Bastia, var det egentlig ikke så befriende som vi hadde trodd det skulle bli å havne her. Vi er jo fremdeles i Bastia… Derfor gikk den første dagen hos madammen med ved å spise, sove, vandre rundt i Bastia, samt lage en 20 minutter lang filmsnutt om alt som var dårlig med Korsika. Den filmsnutten ble imidlertid slettet etter gårsdagen, dagen som virkelig markerer høydepunktet på hele ferieturen. Altså, etter 5 dager på øya bestemte vi oss for faktisk å gjøre noe. Det ble en noe dyr affære, men absolutt verdt det.

Vi har tidligere trasket rundt i… Riktig. Bastia… på leting etter et noenlunde overkommelig prisnivå på leie av fremkomstmiddel. Ikke å oppdrive. Vi tenkte derfor at vi bare skulle satse på buss, tog etc. for å komme oss litt rundt. Det viste seg imidlertid at også der i gården var tilbudet heller dårlig, så vi måtte bite i det sure, økonomiske eplet og leie oss scooter til den nette sum av €65 (vi hadde egentlig ikke tenkt å gå en cent over €40…). Men herregud så verdt det det var. Turen gikk nordover, etter råd fra Madammens kunstneriske kjellernisse. Vi fulgte østkysten nordover til Santa Severa, og passerte små, pittoreske landsbyer og små badeviker. Turen gikk deretter innover i landet, tvers over Cap Corse, gjennom frodige skoger til vi plutselig ble kastet ut i et halsbrekkende klippelandskap på kappets vestkyst. Fantastisk og forferdelig skummelt på samme tid, og helt utrolig, ubeskrivelig vakkert. Høye fjell, steile klipper, asurblått hav, små strender som kun kom til syne i en eller annen halsbrekkende sving for så å forsvinne igjen mellom de nevnte klippene, og små landsbyer plassert som om de hadde blitt kastet utover fjellsidene på måfå. Og fjell. Fjelltopp på fjelltopp kunne skimtes innover øya bak stadig tykkere lag med dis. Jeg er helfrelst. Korsika må være det vakreste landet i verden (må slikke litt innfødtrumpe ved å omtale øya som et land). Vi satt klistret til scooteren mesteparten av turen, kun avbrutt av noen få stopp for bading, spising, drikking og vindrueslang.

Turen tilbake til Bastia gikk over fjellet fra St-Florent. Bak oss gikk solen ned bak blåe fjell og rødt hav, foran oss hadde månen allerede kommet et godt stykke opp på en allerede ganske mørk nattehimmel. Et spektakulært syn.

Nå sitter vi igjen i Bastia, og vi har leid scooteren for en dag til. Planen er å dra sørover denne gangen.

Livet er herlig!